I sorg

Roland Barthes (1915-1980) er fortsatt en av de sentrale skikkelsene i samtidsfilosofien og den kritiske teorien, ettersom hans bidrag til semiotikk, lingvistikk og litteraturteori er avgjørende for alle som arbeider innenfor disse kunnskapsfeltene.

Vi ønsker imidlertid å presentere Barthes’ mer intime filosofiske reiser. Det er i sentimentaliteten hans, i hans dypt kjærlige måte å belyse menneskelige følelsers spøkelser gjennom musikk og litteratur på, at den franske tenkeren åpenbarer tankene sine som en vakkert særegen søken etter nyanser, etter små forskjeller som avdekker menneskets eksistens’ uendelige konfigurasjoner.

Derfor handler det følgende essayet om Barthes’ berømte «Sorgdagbok» - en dypt privat bekjennelsesbok han førte etter at moren døde. En sorgdagbok som utforsker alle sprekkene et tap kan forårsake. «Sorgdagbok» er Barthes’ vitnesbyrd om kjærlighetens utholdenhet og motet til å vise ikke bare den sørgendes mot, men også hans/hennes håpløshet.

Tilegnet Roland Barthes’ «Sorgdagbok»

Når jeg skriver disse notatene, overlater jeg meg selv til banaliteten i meg. Banaliseringen av sorgen vår. En nesten uutholdelig tanke etter å ha mistet dem som står oss nærmest. En tanke som trenger inn i det man ikke våger å sette ord på i møtet med en man er glad i sin død. Å stå ansikt til ansikt med følelsen av at tapet ikke rommer noen verdighet, ingen storhet, ingen poesi. Bare kraften i et brutalt fravær, forlenget av livets gjentakelser i kjølvannet av en slik ødeleggende hendelse.

For Barthes’ sørgende lever i en verden som visker ut muligheten for å forvandle døden til kunst, til mening. Det er i denne erfaringen av sorgens brutalitet at fristelsen til å bli grusom, narsissistisk og smålig blomstrer. En lokkende trang til å straffe døden for dens trivielle hendelse og tårene den fremkaller. Tårer som ikke lar seg gripe av skriving, maling eller sang, altså av en høyere sannhet.

Det er her Barthes’ filosofiske tanke viser seg, ikke som en del av den evige læren som lærer oss å dø, men som et arbeid man vier til sorgens harde virkelighet. En hengivenhet som blottlegger ens sanne sårbarhet. Det vil si en skjør åpenhet som ikke er sentrert rundt et enkelt, levende ego som frykter sin egen slutt, men rundt et ego som er blottstilt for et elsket menneskes rene fravær. I en slik blottstillelse kommer avvisningen av enhver kompensasjon som springer ut av værens selvfølgelige konstitusjoner, til uttrykk. Den sørgende trenger ikke å dele, gå ut eller konsentrere seg om arbeidet sitt for å gjennomleve smerte og lidelse.

For motet til den som vier seg til sorgen, kommer ikke til uttrykk som en overvinnelse, men som en beskyttelse av tapets obskøne banalitet. Når det gjelder meningen med et slikt vanvittig vakthold, finnes den ikke i en like banal antakelse om at sorgen leges ved å bevare den.

Det Barthes’ tanke forsøker å gripe, er en eksistens i et sårs utholdenhet. Et uhelbredelig sår som har blitt ens dypeste vesen. Og det er denne uhelbredeligheten ved tapet som ikke bare definerer sorg, men også konfronterer oss med virkeligheten av noe som er unntatt tid og rom. For å eksistere i sorg er å dvele i uendelighetens stillstand. Å utholde endeløshetens absolutte nærvær, manifestert som det elskede menneskets fravær, som stenger for ethvert forsøk på å innlemme den sørgende i værens strøm.

Eller for å si det med Barthes’ egne ord:

[Mourning]

Ikke vedvarende, men ubevegelig.

Det er her et åpenbart spørsmål endelig kan stilles. Hvordan er dette i det hele tatt til å holde ut? Hvordan unngår man å bli grusom, egoistisk, smålig eller verre? Barthes’ svar er igjen pinefullt. Det er ikke til å holde ut, og man blir alt det man ikke kan tåle.

Men idet sorgens ubevegelige tomrom vedvarer, blir dypere og vender tilbake med all sin ondskapsfulle banalitet, kommer det et øyeblikks stillhet.

Rolig helg 15. august; mens radioen sender Bartóks Treprinsen, leser jeg dette (i beretningen om besøket ved Kashino-tempelet, den lange skildringen av Bashōs reise): «Vi ble sittende lenge i fullkommen stillhet.»
Med det samme føler jeg en slags satori, mild og lykkelig, som om sorgen min ble lindret, sublimert, forsonet, utdypet uten å avta - som om «jeg fant meg selv igjen».
Satori betyr en plutselig opplysning og betegner zenbuddhismens åndelige mål.

For Barthes’ sorg innebærer dette et øyeblikk av nøytralitet, en stillhet der ingenting har endret seg, ingenting egentlig er forsonet eller overvunnet. Det eneste som likevel har skimtet fram i dette stille øyeblikket, er et nærvær av meg selv som en som sørger, som en som virkelig eksisterer i sitt vedvarende sår. Det er fra dette glimtet at helingen begynner. Ikke en tilbakevending til en tidligere livsform, og heller ikke et håp om at en helbredet tilværelse skal komme, men en aksept av meg selvs absolutte nærvær i sorgen. En erkjennelse som i sin kjerne er en dyp generøs handling overfor minnet om en man har mistet og vært glad i. De som hviler i fred, ønsker ikke å bli husket som de levende menneskenes hjemsøkende spøkelser. Deres krav er vissheten om det endelige. Det vil si aksepten av det som har skjedd og ikke kan gjenta seg…

Barthes begynte å skrive sin «Sorgdagbok» dagen etter at han mistet moren sin - 25. oktober 1977. Han førte den i nesten to år. Det siste daterte innlegget er fra 15. september 1979. Det lyder:

Det finnes morgener som er så triste…

En helt banal påstand, en vilkårlig avslutning på et liv som utholder tapets endeløshet. Et skjørt monument over det som ikke kan gjenta seg…

Maman.

Forfatter: Yakim Petrov

____________________________________________________________

1. Alle setningene i kursiv er sitater fra:
Barthes, R. (2009). Sorgdagbok. Oversatt av Richard Howard. New York: Hill and Wang

2. Treprinsen er en pantomimeballett i én akt, komponert av den berømte ungarske komponisten Béla Bartók mellom 1914-1916.
3. Matsuo Bashō (1644-1694) var den mest berømte poeten i Japans Edo-periode.
4. Dette er Merriam-Websters definisjon av satori.

 ------------------

Bli med oss og hjelp familier med å hedre minnet om sine kjære og kjæledyr gjennom kunst!

Vårt partnerprogram er nå tilgjengelig på https://www.pulvisurns.com/pages/affiliate-program-by-pulvis-art-urns