Om kjærlighet

Dette er det første av tre essays om Giorgio Agamben som skal publiseres i den nye bloggseksjonen vår.

Agamben er en av de største nålevende filosofene. Tankene hans berører noen av de grunnleggende begynnelsene til kultur, religion og politikk, og han vever dem sammen med en sjelden finesse i en fortelling som avdekker det skjøre, men uendelige potensialet i menneskelig kreativitet og lengselen etter mening.

Ideen om kjærlighet

Å leve i fortrolighet med en fremmed, ikke for å trekke ham nærmere eller gjøre ham kjent, men snarere for å la ham forbli fremmed, fjern: utilgjengelig – så utilgjengelig at navnet hans rommer ham fullt og helt. Og selv når det føles ubehagelig, å være ingenting annet, dag etter dag, enn det alltid åpne stedet, det uavtakende lyset der dette ene vesenet, denne tingen, for alltid forblir blottlagt og avsondret.

                                                                                               G. Agamben

I dette utsøkte, korte prosastykket formulerer Giorgio Agamben en idé om kjærlighet som både er radikal og øm. En idé med potensial til å forandre synet vårt på det å leve sammen, på å dele et eksistensielt rom med et menneske som er helt og holdent en annen. 

For Agamben kan man ikke overvurdere eller undervurdere hvor annerledes våre kjære og livspartnere er. Det er en alteritet som stadig er til stede og virker i hver gest, hver varsom berøring, hvert ord som forsøker å nærme seg, navngi og plassere den andre innenfor en meningshorisont. Det er denne uoppnåeligheten mellom to kropper, to sjeler, kjærligheten må konfrontere og ta stilling til. 

Men hvordan kan det være slik? 

Her finnes en åpenbar motsetning, et paradoks Agamben uttrykker i essayets aller første linje – å leve i fortrolighet med en fremmed. For å elske noen er det motsatte av å være fremmed, det motsatte av å være uoppnåelig. Det er kjærligheten som bringer oss nærmere, kjærligheten som skaper en delt verden og former den fortrolige atmosfæren der det skjøre ved det å være menneske åpenbares i alle sine fine nyanser. 

For Agamben er dette likevel en intuitiv forståelse av kjærlighet som, selv om den er sann, skjuler en avgjørende dimensjon. Hvis den ikke uttrykkes tydelig og modig, hindrer den oss i å gripe dette dypere meningslaget, der kjærligheten blir en sublim kraft som både er universell og radikalt konkret, det vil si en kraft som gir Væren både dens uendelighet og dens nødvendige grense. 

Dette forsøker filosofen å sette ord på med ord som fremmed og fjern. Det er denne immanente avstanden som virker i kjærlighetens kjerne. Denne avstanden, eller for å bruke et ord fra Agambens essay igjen – det å være avsondret – viser kjærlighetens sanne kraft når den løsrives fra alle vanlige intuisjoner, alle abstrakte forestillinger om samhold og deling. 

Det som står på spill i Agambens tenkning, er altså kjærlighetens konkrete natur, slik den kommer til uttrykk i umuligheten av å bli ett med den andre fullt og helt, av å blottstille seg uten forbehold. Men det betyr ikke at nærhet, sårbarhet og enhet ikke finnes. Det betyr at man må forstå avstanden og kjenne den sårende annerledesheten hos en man elsker, vedkommendes fremmedhet, og godta den, uansett hvor vanskelig og ubehagelig prosessen kan være, for å virkelig gripe essensen i disse tingene og hvor nødvendige de er i et forhold. Med andre ord må man frigjøre seg fra alle forestillingene som beskytter en mot å oppleve stillheten, fraværet og hverdagsligheten ved det å være sammen. For Agamben betyr det å bli et tomt sted å avstå fra å dømme og fra tryggheten i egne forutinntatte oppfatninger. 

For kjærlighet er en risiko, en beslutning om å bygge et felles eksistensielt rom basert på å godta denne utilslørte alteriteten og den uoppløselige avstanden den uttrykker. Først når man erkjenner dette, forstår man at det å skape noe sammen er et vakkert paradoks: å skape en verden som ikke er forent, men fylt av tallrike forskjeller som må tolkes på nytt og gjenskapes. 

For i sin mest utilslørte form er kjærlighet motet til stadig å uttrykke den man elsker sin annerledeshet på nytt, og til å verne om det skjøre og vakre ved vedkommendes annerledeshet, som forvandler kjærligheten til en universell, men konkret ømhet og omsorg for selve livet.

Forfatter: Yakim Petrov

 ------------------

Bli med og hjelp familier med å hedre minnet om sine kjære og kjæledyr gjennom kunst!

Partnerprogrammet vårt er nå tilgjengelig på https://www.pulvisurns.com/pages/affiliate-program-by-pulvis-art-urns