Spøkelsesfestivalen i Kina

Spøkelsesfestivalen (中元节 Zhongyuan Jie, også kjent som sultne spøkelsers festival eller Yulanpen-festivalen) er en av Kinas mest særpregede og åndelig betydningsfulle tradisjonelle høytider. Den faller på den 15. dagen i den sjuende måneden i månekalenderen - vanligvis i august eller september - og markerer midtpunktet i det som gjerne kalles spøkelsesmåneden, da portene til underverdenen etter sigende åpnes og åndene midlertidig vender tilbake til menneskenes verden.

Historisk opprinnelse

Festivalen oppsto gjennom en blanding av buddhistiske og daoistiske tradisjoner:

En av hypotesene om festivalens opprinnelse knytter den til buddhismen. Ullambana-sutraen (Yulanpen) forteller historien om munken Mulian, som forsøkte å redde moren sin, som var fanget som et sultent spøkelse, ved å gi offergaver til det buddhistiske fellesskapet. Buddha sa at man den 15. dagen i den sjuende måneden i månekalenderen skulle gi offergaver til munkene og sanghaen. Fortjenesten fra denne handlingen skulle frigjøre lidende sjeler. Denne fortellingen forankret festivalen i temaene respekt for foreldrene og medfølelse.

Ved siden av buddhistisk innflytelse var også daoistisk tro med på å forme spøkelsesfestivalen. I daoismen forbindes den sjuende måneden med Jordembetsmannen (Diguansheng), som har fødselsdag samme dag. Som en av «De tre embetsmennene» (himmel, jord, vann) skal han etter sigende stige ned til menneskenes verden for å tilgi synder. Daoistisk kosmologi hevder dessuten at helvetes porter åpnes under spøkelsesmåneden, slik at både forfedre og omstreifende ånder kan vandre blant de levende.

Sammenvevingen av disse påvirkningene skapte en festival som er både religiøs, moralsk og dypt forankret i kulturen.

Skikker og rituelle praksiser

1. Offer til forfedrene

Familier setter opp husaltere eller besøker templer for å hedre avdøde slektninger. Det er vanlig å gi mat, røkelse og blomster i offergave, og å brenne offerpapir - som forestiller penger, klær og til og med symbolske luksusvarer - slik at åndene skal ha det godt i livet etter døden.

2. Ritualer med vann og lykter

Lokalsamfunn tenner lotusformede lykter og lar dem flyte på elver eller havet for å vise omstreifende sjeler veien tilbake til sitt rike. De flimrende lysene symboliserer håp og trygg ferd for dem som døde uten etterkommere til å ta vare på dem.

3. Offentlige seremonier og underholdning

I både byer og landsbyer holdes det forestillinger utendørs for å underholde både ånder og mennesker. I kinesiske samfunn i Sørøst-Asia kalles disse forestillingene Getai. Første rad står tom, slik at usynlige spøkelsesgjester skal ha plass, noe som understreker troen på at de er til stede.

4. Ritualer utført av prester og munker

Daoistiske prester og buddhistiske munker gjennomfører ofte seremonier der de messer sutraer, strør ris eller utfører frelsesritualer (pudu) for å lindre lidelse og gi fred til omstreifende sjeler.

Tro og tabuer

Under spøkelsesmåneden følger folk en rekke tabuer for å beskytte de levende mot rastløse ånder. Man unngår å svømme, fordi det antas at spøkelser skjuler seg i vannet og kan dra uoppmerksomme svømmere under overflaten. Store begivenheter i livet, som bryllup, flytting eller oppstart av nye virksomheter, utsettes fordi den sjuende måneden i månekalenderen antas å bringe ulykke. Også små hverdagshandlinger blir nøye passet på - klær henges ikke ute om natten, man frarådes å plystre etter mørkets frembrudd, og man må aldri svare hvis en ukjent stemme roper fra skyggene.

Disse skikkene gjenspeiler en dypere overbevisning om at grensen mellom levende og døde blir tynnere i denne perioden, slik at folk blir mer utsatt for den usynlige verden.

Kulturell betydning

Utover de religiøse rammene gjenspeiler spøkelsesfestivalen noen av de mest varige verdiene i kinesisk kultur. I sentrum står respekten for foreldrene - plikten til å hedre og minnes foreldre og forfedre, en hjørnestein i konfuciansk tenkning. Festivalen rommer også medfølelse og kollektivt minne, og viser omsorg ikke bare for egen familie, men også for glemte eller omstreifende ånder som ellers kunne blitt oversett. På fellesskapsnivå styrker ritualene samholdet og båndene mellom familier, og forsterker en delt tilhørighetsfølelse gjennom felles minnehandlinger.

Spøkelsesfestivalens betydning strekker seg langt utenfor Kinas grenser. Den inviterer til sammenligning med tradisjoner som alle sjelers dag i Europa, halloween i Vesten og de dødes dag i Mexico. Til tross for forskjellene gjenspeiler alle en universell menneskelig opptatthet av dødens mysterier, døden, minnene og båndene mellom de levende og dem som har gått bort.

Avslutning

Spøkelsesfestivalen er mer enn en minnemarkering for de døde - den er en levende kulturell praksis som knytter fortid og nåtid sammen og forener den menneskelige og den åndelige verden. Gjennom offergaver, ritualer og handlinger til minne om de døde bekrefter kinesiske samfunn verdier som respekt, medfølelse og harmoni med usynlige verdener. At festivalen har bestått gjennom århundrene, understreker ikke bare dens religiøse og kulturelle rikdom, men også dens viktige rolle i utformingen av en felles identitet og et moralsk liv. På samme måte sørger meningsfulle minnesmerker - enten det er festivaler, offergaver eller omhyggelig utformede urner - for at kjærligheten vi bærer på for dem som har gått bort, fortsetter å lyse sterkt i de levendes liv.