Prinsesse Honningvakker
Da vi først fikk Kody tilbake i en liten hvit metallboks, følte jeg meg fortvilet. Den var kald og steril og forsterket sorgen min. Den føltes ikke som Kody. Jeg visste at han fortjente noe spesielt og vakkert, noe som for alltid ville hedre ånden hans og minnet om ham. Da vi endelig fikk den spesiallagde urnen hans for et par dager siden, kjente jeg umiddelbart en lettelse. Nå kan jeg se på ham, hjemme i et vakkert kunstverk, uten å bli helt knust. Det er vanskelig å forklare, men jeg føler meg så mye mer rolig.
lenke til det opprinnelige innlegget 🔗


















